Hvorfor reagerer ikke
Hagtvet på egne kilder?

av Lars Borgersrud

Aftenposten 4. august 2021


I anledning Dag Solstads 80-årsdag tar professor Bernt Hagtvet et oppgjør med Solstad og kommunismen i Aftenposten 30. juli. Han henviser til Kommunismens svartebok av Stéphane Courtois (red).

Hagtvet hevder at denne 800 siders boken fra 1997 fastslår at Stalin og Mao var verre massemordere enn Hitler. I tillegg til at kommunistiske «regimer og bevegelser» er ansvarlig for omkring 100 millioner menneskers død.

At forfatternes kildebruk og utregninger av disse tallene er svært omstridt og vanskelig å vurdere, nevner han ikke.

Hentet fra de villeste fantasier

Men det eneste forfatterne skriver om norske forhold, er lett å vurdere. Det dreier seg om hendelser i det norske kommunistpartiet (NKP) under partioppgjøret i 1949. Dette er beskrevet i kapittelet «The Comintern in action», skrevet av Courtois selv og Jean-Louis Panné.

På denne siden står det om NKPs generalsekretær Peder Furubotn, som hadde «unnsluppet utrenskninger» i Moskva «ved å flykte til Norge i 1938». Det står at Furubotn i 1949 ble beskyldt av en «sovjetagent ved navn Strand Johansen» for titoisme og deretter kastet ut av partikontorene med våpenmakt.

Så «barrikaderte Furubotn seg i huset sitt sammen med noen få væpnede kolleger. Mesteparten av de væpnede styrkene til Norges Kommunistiske Parti døde i den påfølgende skuddvekslingen».

Dette er en beskrivelse hentet ut av de villeste fantasier. Det er uten kilde. Courtois og Panné har utstyrt avsnittet med en henvisning til Torgrim Titlestads bok I Stalins skygge (1997), men uten noen sideangivelse.

Underlig å ikke reagere

Titlestads sterke engasjement for å bringe Furubotns side av partikonflikten i 1949 frem i lyset er vel kjent. Men det er ikke dekning for en slik beskrivelse hverken i dette eller andre av hans arbeider.

Det finnes en rekke andre bøker som også beskriver partioppgjøret, skrevet både før og etter Titlestads bok. Ingen er vist til av Courtois og Panné.

Så hvor har forfatterne dette fra? Det er ikke godt å si. Men det reiser selvfølgelig spørsmål om kildebruk i verket som helhet.

Det spørs om norske historikere vil være særlig begeistret hvis utenlandske historikere bruker verket som referanse når det gjelder norske forhold. En kan jo spørre seg om det ligger like kvalitetssikrede opplysninger bak regnestykkene i resten av boken.

Det er underlig at Hagtvet ikke har reagert på nevnte avsnitt. Spesielt når han så sterkt går god for verket, anbefaler det og attpåtil antyder med det som grunnlag at Solstads «lefling» med kommunismen gjør ham til en slags åndelig medansvarlig for 100 millioner døde.