Hedersmannen Nils Borchgrevink ble født i Bodø i 1918. Som tenåring ble han dratt med i et høyreaktivistisk vestkantmiljø rundt forsvarssaken 1932–33, og en kort periode i NS.
Da han gikk på Befalsskolen 1937–38 og Krigsskolen 1938–39 hadde han lagt dette bak seg. Kullet skulle gått ut på høsten 1939, men ble utsatt til 1. mai 1940 og felttoget ble dette kullets egentlige eksamen, med ansiennitet «4.1940».
Kadetten Borchgrevink og hans kamerater ble fordelt på de improviserte og frivillige avdelingene, som nesten ikke hadde befal. Han kom til Gudbrandsdalens øvelsesavdeling, og med den til Dovre med et tog som ble sprengt av skinnene av en tysk flybombe. Ved Kvam ble han tatt til fange, men klarte å flykte over fjellet til Eikesdalen, og via Hitra på en 14-dagers ferd til Harstad, hvor han igjen meldte seg til innsats. Han ble så sendt til Fauske, hvor han og hans kamerater i tre uker forsøkte å stoppe tyskernes fremmarsj mot Narvik. Deretter bar det tilbake til Gratangen da kapitulasjonsordren kom. Så flyktet han igjen, nå til Sverige. Men derfra ble han som de andre internerte militære sendt hjem.
Et halvt år senere gikk han igjen til Sverige, og kom til England høsten 1941, hvor han gjorde tjeneste i Skottlandsbrigaden.
Etter krigen var han i Tysklandsbrigaden, og da han kom tilbake, aktiviserte han seg i Yngre Offiserers Forening (senere HOF) og Oslo Militære Samfund, blant annet for at de offiserenes som sviktet eller var passive under krigen ikke skulle fortrenge de som hadde gjort en innsats. Høydepunktet i karrièren kom 1962 som etterretningsoffiser i Stockholm, og senere i FN-styrken i Kongo. I årene fra 1965 til han gikk av med pensjon i 1985 var han ansatt ved Forsvarets Krigshistoriske Avdeling.
Borchgrevink var en modig mann. Han var den første offiseren som sto frem på TV og fortalte om de politiske villfarelsene blant mange militære på 1930-tallet. Han var konservativ og kompromissløst ærlig, noe som kanskje kostet ham toppstillingene. Han mislikte den pågående nedleggelsen av Forsvaret sterkt. I de siste årene ofret han seg for kampen for naturvern og miljø, like konsekvent som tidligere.
Han var en rettlinjet offiser i all sin ferd, som mange yngre historikere, blant dem undertegnede, satte stor pris på.