Oppklaring om kongens «nei»

av Lars Borgersrud

Publisert i Aftenposten 6. september 2007


Hva svarte kong Haakon og regjeringen Nygaardsvold «nei» til i april 1940 og når? Både Per Egil Hegge 31. august og Trond Nordby 4. september er upresise.

Kongens «nei» til den tyske sendemann Bräuer falt ikke i «invasjonsdøgnet», som Hegge skriver. Og Nordbys svar om at Bräuer fikk overrakt et nytt «nei» på Elverum, stemmer ikke.

Skepsis

Mye uklart har vært skrevet om stortingsmøtene på Hamar og Elverum 9. april, på tross av hva referatene viser (Stortingets lukkede møter, 1995). De bekrefter nemlig at så vel regjeringen som Stortinget etter at Koht om morgenen hadde avvist det tyske ultimatum om en rent militær besettelse, ønsket å ta opp igjen forhandlingene. Ifølge Stortingets undersøkelseskommisjon (1945) var et mindretall, inklusive kongen, skeptiske, men kongen erklærte «at han ville stille seg lojalt til det vedtaket som måtte bli fattet» (bd. I, s. 113–114). «Ingen ting (var) besluttet om vilkårene for en avtale», skrev kommisjonen, men ifølge Nygaardsvold «var en hovedbetingelse at Quisling kom bort». Han antydet en avtale som i Danmark. Ut over oppnevnelsen av en forhandlingsdelegasjon var det ikke bestemt noe i stortingsmøtet på Elverum da Hambro hevet det, og sa at det ville fortsette «i løpet av de aller første dager», selvfølgelig for å behandle resultatet av forhandlingene.

I mellomtiden hadde imidlertid Bräuer fått nye instrukser om at kongen og regjeringen ikke bare måtte godta militær besettelse, men at kongen også måtte utnevne Quisling. Det var det han ankom med til Elverum den 10. april og presenterte for kongen og Koht. Det er ikke riktig som Nordby skriver, at regjeringen besluttet noe «nei» til dette på Elverum. Regjeringen hadde ikke noe møte på Elverum.

Kongens svar i Nybergsund

Kongens svar kom i regjeringsmøtet om kvelden 10. april i Nybergsund. Det er nedtegnet slik: «Jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har. . . Hvis derfor regjeringen skulle bestemme seg for å gå med på de tyske krav. . . så er det ingen annen utvei for meg enn å abdisere.» Det var dette regjeringen sluttet seg til og som ble meddelt Bräuer. Det er heller ikke riktig som Nordby skriver, at Bräuer mottok svaret på Elverum. Det skjedde over telefonen til Eidsvoll, dit Bräuer var kommet på vei tilbake til Oslo. Det var altså dette utvidede kravet om å utnevne Quisling, som kongens «nei» handlet om, ikke at han avviste det hans kongelige bror i Danmark godtok.