Trond Norén Isachsen (27. november) svarer på min kritikk 24. november av «Atlantic Crossings» framstilling av kronprinsesse Märtha. Jeg trakk der fram en innberetning fra den tyske legasjonen i Washington til Berlin fra 1. mai 1941 om at kronprinsessen ønsket å reise hjem. Isachsen mener at jeg med dette antyder at kronprinsessen var illojal mot Norge. Men det antyder jeg ikke. Det var ikke illojalt å ha et ønske. Det var høyst menneskelig.
Isachsen og Tor Bomann-Larsen skriver i sine bøker at den tyske innberetningen var en ren konstruksjon. Det var ikke Märtha som ønsket å reise hjem. Det var tvert imot legasjonssjefen Hans Thomsen som nærmest hadde bedt henne om å reise og foreslått for henne hvordan det kunne gjennomføres fra det nøytrale USA via Lisboa. Han hadde lagt sin egen plan i hennes munn.
Det gjenstår da å finne en forklaring på hvorfor en toppdiplomat som Thomsen ikke bare kunne finne på et slikt plott, men innberette det i detalj over to sider, vel vitende om at det hele var bare tøys og tull? Fjær i hatten ville han jo bare oppnå i Berlin hvis hun faktisk reiste. Men det måtte han jo i så fall vite at hun aldri ville gjøre. Hvilke motiver skulle han da ha? Isachsen nevner at han hadde skrevet andre feilaktige innberetninger. Bomann-Larsen skriver i sin siste bok at den norskfødte Thomsens motiv var et ønske om «forlik og forståelse» mellom sine to fedreland ved å få henne og Harald installert i Oslo. Men det forutsatte jo en viss realisme.
Kronprinsessen var ikke nazisympatisk. Men Einar Østgaard hadde rett i boken med den treffende tittelen Reisen hun ikke ønsket, at hun hadde blitt bombardert av samarbeidsvennlige nordmenn under tida i Stockholm om å reise tilbake til Oslo, og at hun også ønsket det selv. Under oppholdet i USA endret dette seg etter hvert. Atlantic Crossing gir oss ingen forståelse av hvordan denne endringen skjedde.