I Klassekampen 26. august tar Lars Eide fra Siemens Energy til orde for forslag fra Rødts energikommisjon om «små modulære kraftverk og thoriumkraftverk», som om det i virkelighetens verden er praktisk mulig å få tak i slike SMR-reaktorer eller thoriumreaktorer faktisk finnes. Sannheten er at begge deler ligger langt fram i tid, om de i det hele tatt er mulige å få til. Så langt har ikke forsøka på å bygge SMR resultert i noe. Noen av produsentene har avvikla sine prosjekter, som det største av dem, det amerikanske NuScale Power. Det finnes fire eksperimentelle SMR i verda, to i Russland og to i Kina. Ingen av dem vil produsere strøm før 2030. Helt nytt er at også det svenske prosjektet har seilt inn i krise på grunn av enorme kostnadsøkninger. Riksdagen støtter ikke lenger prosjektet.
Det er typisk for Eide og andre skribenter i «kjernekraft-lobbyen» at de ikke engang vil forholde seg til den nokså lavmælte kritikken av SMR, kjernekraft og den praktiske situasjonen i bransjen, slik det kommer til uttrykk i for eksempel den årlige World Nuclear Industry Status Report. Eller slik tidsskriftet Bulletin of the Atomic Scientists gir eksempler på. Eller i vår hjemlige rapport fra Rystad Energi. Eller for eksempel den ferske artikkelen «Five Things the ‘Nuclear bros’ Don’t Want You to Know About Small Modular Reactors» av Edwin Lyman, medlem av Institute of Nuclear Materials Managment.
Eide skriver som om problemene ikke finnes. Sannheten er at det er gjort mange negative erfaringer de seineste åra, både når det gjelder kostnader, produksjonstid, miljøproblem, lagring og risiko. Eide ser helt bort fra slikt. Han skriver at kjernekraft er nødvendig fordi det er både mer miljøvennlig og «bærekraftig» (med det mener han billigere) «enn naturødeleggende sol og vindkraft». Det er sjølsagt ikke tilfelle. Tvert imot. Men det han ikke skriver om, er at kjernekraft gir enormt større mulig fortjeneste for produsenter og eiere som for eksempel hans eget firma, enn de små og fleksible solcellepanela som er så billige at alle kan skaffe seg dem.
Eide synes det er «spennende» med fjerdegenerasjons reaktorer og mener at Frankrike kan drifte sine reaktorer i 300 år (til) ved å bruke sitt (allerede) brukte brensel og «reduseres avfallet til en sjuendedel». Men sannheten er at Frankrike ikke bruker sitt brukte brensel. I stedet har de store problemer med avfall som hoper seg opp. Hvordan landet skal løse dette, er uvisst. Det samme gjelder de fleste andre land. Det realistiske nå er at alle norske lokalsamfunn som ønsker en framtidig SMR må forberede seg på at anlegget deres i tillegg vil måtte bli en langsiktig lagerplass for kjerneavfall. Når det gjelder framtidig driftssikkerhet er det også store problemer i Frankrike. Landet vil ha problemer med å holde sine mer enn 50 reaktorer i drift på grunn av tekniske problem som er knyttet til levetida til anlegga og til materialsvikt. Trolig vil derfor antallet reaktorer synke noe i 2025.
Slike problemer ser ikke ut til å interessere Eide. Særlig mener han at det gjelder reaktorer for skip, som er «åpenbart en forretningsmulighet også for norsk industri». Han mener at det er mulig å få til dette uten å øke utslippa på land. Det er ikke til å tro! Da må han se bort fra utslippene ved uranutvinning fra gruver og til drifting av anlegg for produksjon av drivstoff, enten det nå er MOX (med plutonium) eller HALEU (med uran 235). Det krever uansett store mengder fossil energi. Slike kompakte skipsreaktorsystemer er dessuten krevende å operere og har derfor bare blitt brukt militært, i hangarskip og ubåter. Mange slike ubåter har gått tapt. Vi veit ikke om det er på grunn av reaktorproblemer eller av andre grunner. Men ingen av de store sjøfartsmaktene satser på atomkraft til sivil skipsfart.
Sannheten er at det ennå ikke finnes noen snarveier til billige, ufarlige og miljøvennlige atomkraftverk. Om det er mulig en gang i framtida, gjenstår å se.