Vi har flere ganger bedt Halvor Fjermeros om å kommentere appellen fra Sotsialnyi Rukhs Hanna Perekhoda om støtte til Ukrainas forsvarskamp. Det gjør han ikke. I stedet skriver han 9. mars i Klassekampen at han «mistenker broder Boye for å være så fanget i sin utopiske våpenromanse at han har mistet fredssporet av syne». Å tillegge Boye en «våpenromanse» er med respekt å melde arrogant og usaklig. Er det «våpenromanse» å gå inn for at ukrainske kvinner og barn skal slippe å bli bombet i filler?
Lars Birkelund skriver i Klassekampen 11. mars at det «er mulig at herrene Ottersen, Kaldhusdal, Magdahl og Borgersrud tror at veien til ukrainsk uavhengighet, demokrati og sosialisme går gjennom å gjøre seg enda mer avhengige av våpenhjelp fra USA og andre Nato/EU-land, men jeg tror ikke lenger på slike eventyr». Nei, Birkelund, ingen av «herrene» mener det. Ingen av «herrene» er heller tilhengere av Nato, selv om du insinuerer det. Tvert imot. Men i motsetning til Fjermeros så er i all fall du redelig nok til å ta avstand fra Hanna Perekhoda og hennes parti. Vi må bare ta til etterretning at du ønsker deg noen andre ukrainere enn de som faktisk finnes og står i kampen mot det russiske angrepskrigen. Du er konsekvent. Det er jo ikke så rart når du støtter den russiske versjonen av denne krigen. Men vi håper ikke Fjermeros trives i et slikt selskap?
Fjermeros og Birkelund skriver at vi er mot «fred». Det er vi ikke. Men vi er ikke pasifister. Uten evne til å forsvare sin befolkning og territorium med våpen vil Ukraina høyst sannsynlig bli utslettet som egen stat. Uten militær styrke vil enden ikke bli en reell fred, men en russisk anneksjon, slik som tilfellet er blitt med Donbas og Krym. Det at disse to områdene er innlemmet i Russland, burde få noen hver til å innse hva russisk forhandlingsvilje om Ukraina innebærer.