I Klassekampen 8. januar forklarer Vidar Eng hva han mente i sin kritikk av Alf R. Jacobsens bok 2. januar. Når han skriver at Nygaardsvold-regjeringen «samlet folket, noe som ble viktig da krigen kom» før 9. april 1940, mente han at det borgerlige stortingsflertallet sluttet opp og at arbeidsfolk hadde fått et land å forsvare. Begge deler er tvilsomt. Det Nygaardsvold først og fremst gjorde gjennom sin sikkerhets-, utenriks og forsvarspolitikk var å snu deler av arbeiderbevegelsen, som tidligere hadde vært sterkt antifascistiske, til en mobilisering mot Sovjetunionen. Det skjedde på en måte som ingen andre partier kunne ha gjennomført. Og det var først og fremst dette de borgerlige partiene ga tilslutning til. Det gjaldt i både bokstavelig og indirekte forstand. Det var grunnen til at praktisk talt hele forsvaret var mobilisert i Nord-Norge fra høsten 1939, mens Sør-Norge lå åpent. På to korte år var fiendebildet blitt snudd 180 grader.
Det var denne politikken som la landet åpent for tyske og britiske nøytralitetskrenkelser, og som igjen satte i gang de britiske og tyske angrepsplanene som endte med okkupasjonen av landet.
Var det Nygaardsvold-regjeringens politikk som gjorde at vanlige mennesker strømmet til mobiliseringsplassene? Nei, det skal mer til enn en henvisning til Grimnes for å bli trodd på det. Grunnlaget lå i flere forhold. Men viktigst var trolig at Quislings nazistiske statskupp 9. april dreide pila 180 grader tilbake igjen, og satte kampen mot den tyske nazismen og den italienske fascismen på 1930-tallet på dagsorden igjen. Det var nazisten Quisling som satte folk i bevegelse. At mobiliseringen i Finnmark mot Sovjet skulle ha samlet befolkningen og styrket motstanden under felttoget mot tyskerne framstår som uhyre spekulativ og ubegrunnet hypotese. Det kunne vel knapt være noe sted i landet hvor skepsisen mot regjeringens russerspøkelse var større enn i Finnmark.
Kom «treningen» av soldatene i Øst-Finnmark under vinterkrigen til nytte under felttoget, som Eng hevder? Denne påstanden forsøker han å underbygge ved å vise til trønderbataljonen som ble skipet fra Sør-Varanger til Sør-Troms for å delta ved Narvik. Ja, det er riktig at denne bataljonen ble fraktet sørover. Derfor skrev jeg også uttrykkelig at «de fleste» fortsatt ble liggende ved østgrensa, ikke «alle». Men skjebnen til nettopp denne bataljonen viser nettopp hvor meningsløs Engs påstand er.
Det dreide seg altså om I/IR 12 som ble kommandert i hus i Gratangen 24. april av sin bataljonssjef, den gamle NS-veteranen major Nils Bøckman, som på tvers av ordre fra sin brigadesjef Løken hadde brutt alle sikkerhetsforskrifter og vaktregler, etter å ha herset med sine soldater i ekte prøyssisk ånd under en stormfull vintermarsj fra Fjordbotneidet. Om natten ble bataljonen utslettet av tyske tropper som ventet på dem på Gratangen turisthotell. 29 ble øyeblikkelig drept, og noen døde senere av sine sår, blant dem 3 kompanisjefer. 73 ble såret og 178 ble tatt til fange, hvorav en kompanisjef.
Hva i alle verden mener Eng med at denne bataljonen, som aldri kom i annen kamp enn at den sovende og uten vakthold ble overfalt av tyske tropper, kunne ha hatt av utbytte av «treningen» på russergrensa? Vi bør også tilføye at en rekke blant underbefalet og de menige uten resultat hadde protestert mot Bøckmans underlige disposisjoner denne tragiske natten. Etter krigen krevde de granskning og krigsrett mot Bøckman, men også da uten resultat.
Sannheten er at tre bataljoner ble holdt på grensevakt i Øst-Finnmark, to av dem under hele felttoget.
Aller mest underlig er Engs påstand om mobiliseringsbeslutningen, når han skriver at regjeringen «mente at den hadde vedtatt «raskest mulig mobilisering, og dette ble også formidlet til folket i utenriksminister Kohts NRK-intervju om morgenen 9. april.» Det er fantastisk å lese! En regjering som mobiliserer krigsmakten gjennom et tilfeldig intervju!? Det er for lengst vist at intervjuet på østbanen utelukkende var et resultat av at redaktør S. A. Friid i NTB klarte å huke tak i Koht da denne var hastig på vei inn i toget som skulle bringe regjeringen til Hamar. Og Koht sa ikke et ord om at landet var i krig. Han nevnte kort «forslagene» i «henvendelsen» fra den tyske minister Bräuer, som regjeringen ikke kunne gå med på, han insisterte at Friid skulle opplyse at regjeringen skulle ta tilhold på Hamar, og uttalte håp om at «denne tilstand ikke vil vare altfor lenge», og for øvrig, tilføyde Friid, «ga han den opplysning at det i natt gikk ut alminnelig mobiliseringsordre». Det siste var jo også feil. Det var stille mobilisering regjeringen hadde besluttet, og mannskapene ble innkalt med brev, på ei tid da fienden allerede sto i landet. Så hva demonstrerte alt dette? At Koht ikke forsto noe av situasjonen? Eller at regjeringen ville forhandle videre med tyskerne, slik det også ble vedtatt på stortingsmøtet på Elverum senere samme kveld, da det ble oppnevnt en forhandlingsdelegasjon.
Regjeringen Nygaardsvold hadde med et fiktivt fiendebilde i realiteten ødelagt mulighetene for regulært forsvar mot den virkelige fienden før 9. april. Det er blitt historiens dom. Grimnes «helteros» av regjeringen i Norge i krig burde ikke forvirre Eng. Den bør leses som et siste hjertesukk i Ap-statens hegemoniske historikertradisjon, som vevde disse spørsmålene inn i halvmørket, snarere enn å klargjøre dem.